I en umulig farkost ferdes de modige !!!
(Ernst på bildet er diktet dedikert til)
Det er vi som er de modige!
Vi seiler over Østersjøen i ei balje av jern og blikk.
Det var ikke min ide, altså !
Lillemann finner de forhåndsbestilte plassene..
– Du passer på vesken, som du sier er full av gull..
Du ber meg om å observere alt nøye..
– og ta diktat.
Jeg begynner notere ned det uforståelige..
For om mulig å forstå det siden…
Været er strålende!
Vi skyller i land på Gotland .
På øya midt i mellom og -utenfor – ..blir vi stående og sjangle målløse – Vi har funnet et mytisk sted Hvor menneskene lever mytiske liv..Her sprader de gamle offiserene over brostenene. Gjøglerne med sine fargerike drakter danser mellom dem. Parcifal leter ennå etter Gralen i dette bittelille landet. Den kan være skjult i en av de 101 kirker.. Vi er hverken ridder eller prinsesse. Vi holder oss på avstand Vi skal bare titte, og drikke et lite glass med noe godt i..
Ilden flyr fra hånd til hånd. I store buer. Spruter ut gjennom munner Og pengene flyr ut av minibanken..Videre til grådige hender. Det er mer det det kommer fra..! På markedet serverer arabiske piker falaffel. Slaver i sekkestrie griller utspente villsvin over åpen ild Ølet flommer i keramikk-mugger og plastkrus. «Er ni poeter?» spør en kjortelkledd herremann… Det kunne ikke han vite, – at vi aldri ville glemme !
Badestampen står klar med grumsete vann: En heks smyger seg innpå deg og hvisker hest : «Vil du ha en falsk jomfru til å skrubbe deg på ryggen for bare to kroner?»
«Hva mänar ni ?» Du ser spørrende på meg, som om jeg var din frue.. – Jeg mener, min kjære, – at det kan du få; – her i Visby!
To middelalder-sveiner sitter i gågata med en pose fra MacDonalds mellom seg. Mobil-telefonene henger rundt halsene deres.. Et adelig par sprader forbi og verdiger dem et hånlig blikk. – Kledt i syntetisk velour.
Hekseri og trolldom florerer Vi smiler vi, – og kaller det god stemning! Her skjer mord hver eneste dag, men ingen begraves Sverdene har ingen egg, De døde reiser seg raskt fra slagmarken, – for barnas skyld..
Krig løser ingen problemer i Afganhistan heller.. Men kampene fortsetter i en blodig virkelighet Det sier en damestemme i radioen. – Her koser folk seg uten blygsel.. Jeg roper utover: « Dommedag er Nær!!!» Ingen gidder å bry seg! Trusselen om fortapelse og evig pine har tydligvis ingen makt her.. Man kjenner lusa på gangen!
Vi går dit nesa peker vi, – som du foreslår. Jeg tenker ofte på meg selv som en pilgrim, – som går en helt egen vei.. Men nei! -Vi går alle menneskehetens vei! Vi følger strømmen! – Jeg har forresten møtt andre pilgrimmer her også, og lytter så gjerne til historier..
Selv kan jeg fortelle at jeg var fanget her en gang i tiden. Jeg satt i det lille rommet øverst i tårnet der. Ser du den lille gluggen? Der oppe satt jeg i årevis og observerte scenen nede på gaten, – slik som du sa jeg skulle.. Av og til pirket jeg løs småsten som jeg kastet ned i verden.. Når månen var full, ulte jeg ut mine lengsler, – og folk skottet skremt mot tårnet.
Senere ble jeg frikjent og løslatt. Du var så glad. Så sang vi videre på våre viser om kjærlighet og offervilje, – akkurat som alltid. Til lyre og lutt. Jeg ble fri her! Jeg fortsatte likevel å gjøre mine observasjoner, slik du ba meg.. Jeg så ofte solen ese ut over horisomten om kvelden. . månen vokse og krympe, – for så å forsvinne.. Jeg så uværet som kom veltende.. Kjente på smerten.. Håpet på lykken..
Århundrer kom og gikk, – som alltid. -Akkurat som alltid.
Dette er tiden, min venn, – da alle tider møtes! Dette er øya, forstår du, der kulturer smelter sammen. Der naturen ligger langflat og venter.. – På menneskebarnas forløsning..
-Og nå får jeg oppleve at tiden i virkeligheten står stille! At månen alltid er full. – At menneskene er ganske som alltid Det er, – et forunderlig liv, – slik det fortoner seg.. Vi skriver 2009, – mens vi drikker cappuchino og spiser franske crepes i en gulnet 50-tall’s cafe vakkert dekorert med rustent skrot. Elvis er ventet! Hvilket herlig liv!
Shakspeare blir gjort udødelig i en klosterruin fra 1200- tallet. Benkene er fulle av folk! «Som ni vill ha det!» står det på skiltet. Ja, – alle kommer fra sin egen tid…
En dag vi kjørte innover i landet fordi havet var fylt med stinkende alger, – havnet vi i et langhus fra eldre jernalder…Her bodde mennesker og dyr sammen.. Det sto det på skiltet! Jeg myste mot ettermiddagssolen da jeg kom ut, – og fikk se en familie som skulle grille T-bone-steak fra ICA. Det sto det på posen..
Nå skulle man tro at min forvirring var komplett, – men merkelig nok; Jeg har allerede vent meg til dette! At alt har blandet seg, – at radioen står og skurrer mellom stasjonene, – Så underlig at jeg likevel kan høre musikk og fortellinger… Jeg kan ikke forklare dette. Har materien blitt ånd? Har musklene løsnet fra nervene..? En malstrøm river meg i alle fall gjennom tider og dimensjoner. Kropp møter sinn. Sinn møter ånd. Gestalter og manifestasjoner kommer og går. Løsrvne minner fra mange tider og steder blandes i mitt sinn Bare Gud er hel og abstrakt! Alt må føres tilbake dit! – sier du.. – i et forsøk på å holde en slags orden
Hvor er virkeligheten din, undres jeg? Du bare smiler.. « Hva mänar ni ?»
Jeg har lyst til å minne deg på at vi dumpet enda lenger ned i materien.Vi fant eller mistet plutselig oss selv i en hule 145 millioner år tilbake i tiden.
Med gyldig billett i hånden og lommelykt..
-Jeg hører guiden si at dryppsten vokser en millimeter på 10-20 år…
Store biter av fjellet løsner og faller i vannet.
Vi kryper gjennom en åpning som er 22 cm høy. Det går så vidt! Hall etter hall åpner seg, og grønt vann strømmer fra dype mørke hull.- Mye har ingen ennå sett; tenker jeg.
- Jeg lytter til guiden. Klapper på passende steder.
- «Hva mänar ni ? « hvisker du.
Jeg har vært her før, som sagt så ofte før! Du kan holde min hånd hvis du vil vite at dette er virkelig her og nå! – Jeg har vendt tilbake jeg, min venn! Selvsagt!
Jeg får finne et kloster, – og tie lenge… – Holde sølibat! Jeg skal bli tålmodig som en dryppsten, tenker jeg – Siden skal jeg forelske meg dødelig, -kalle det kjærlighet, -for så å svikes igjen..
- Til slutt skal jeg dø i dine armer.
Jeg skal se solen ese ut, og synke i hav. -Igjen og igjen. Stige ned fra fjellet med en veske full av gull.. Koke kaffe. Vente… -Vasse i fossiler fra tiden før tiden, …- slike rare dyr..
- Flytte forsiktig på dem..
De tier så klokelig, fossilene.. – De lytter på fremtiden..
– Vesken blir stående igjen på stranden… og skoene..
Blås i det! – Kom nå min venn! Vi drikker ut ølet og kaller oss poeter. Ha- Ha Ha!! «Du kommer aldri frem!» sier du, – med skum i munnvikene. Vi er da fremme for lengst, svarer jeg «Hva mänar ni?» Jeg mener at vi allerede har nådd målet! Du husker vel Fårø ? Store Gåsemora.. -70 TALLET.? Ingmar Bergmann.. – Den store vakre ensomheten..
Siden da, – har alt vært en tilbakevenden! Har du ikke merket det?
Du stirrer alvorlig på meg og spør: « Hva mänar ni, egentligen? Du var jo aldri der!» Jeg mener bare at det er flere idioter enn deg her i verden, – som mener å vite noe om mål og mening, – og om hvor jeg ikke har vært! Et øyeblikk ser du såret ut!
Slapp av min venn! Jeg mener bare at dette sannsynligvis er en generalprøve. Du mener nok at du ikke har rett til å være tilstede.. – Dog er det vel ingen som legger merke til deg heller, – høyt oppunder taket.
Kom nå min venn! Alle fårene er jo sorte! – Akkurat som oss! Vi elsker dette lille landet. Vi har rett til det! Og vi vokser sammen etterhvert. – Vi og landet.
Jeg har vært her før, jeg..
Det er helt sant!
Alle fårene er sorte! – Nesten alle..
Snart må vi skilles igjen! Det er sånn det er… Du husker vel hvordan vi led før vi ble lykklige? Slik var det alltid! «Hva mänar ni ?»
Jeg mener du tror på fremgang og på nederlag og sånn.. På middelmådighet og ekspertise… – Jeg mener du er gal! – Det er bare ord! Du smiler og sier at noen må være eksentriske. – Av og til tror jeg du er innviet i mysteriene.. Jeg mener bestemt at jeg tror på øyeblikket når du smiler slik, – og littegrann på morgendagen..
Jeg mener også, – at du antagelig har tårer som jeg ikke kan gråte. Jeg også! Alt som var, – er minner! Ellers har det aldri hendt..
Du sier at alt er riktig. Jeg skal huske det! Det blir mer intenst slik.
En sover. En annen våkner. Jeg selv observerer. Det er Lillemann og du og jeg.. – og så Gud da…- i det abstrakte..
I blandt har jeg sett omstendigheter…mumler du i halvsøvne – Hele verdener forvandles Jeg også! Fort som ild blaffer opp, – eller slokner.. – Forunderlig hva? – at vi kan se slikt uten å besvime!
«Hva mänar ni ?» spør du igjen..
Du vet nok at det ikke betyr stort hva jeg mener, men..
– siden du spør:
– Jeg mener at disse timene, disse heldige begivenheter,
disse solfylte dagene, Menneskene, Murene, Tårnet,
Den Blå Lagunen, Kaffekjelen, Raukene og Den Umulige Farkosten ikke kan slettes i mitt minne.– Og jeg mener at vi treffes ved neste korsvei. Igjen og igjen.
Da skal vi ta et nytt diktat!
Kari